Ferdig konkludert

Så har jeg endelig fått en konklusjon. Jeg fikk time hos psykologspesialist og vernepleier, og der gikk de gjennom grunnene til hvorfor konklusjonen ble som den ble.

Jeg har ikke aspergers syndrom.

Men de kunne helt klart se enkelte trekk som kunne gå inn under diagnosen, men trekkene var verken mange eller sterke nok til å tippe over i en diagnose. Også fordi en diagnose ikke ville ha en praktisk betydning for meg, veide altså ikke trekkene tungt nok. Jeg har jo full jobb som krever høyere utdanning og ser tilsynelatende ut til å klare meg bra i livet. 

De gjennomgikk de forskjellige testene jeg hadde utført som en del av utredningen, og jeg hadde gjort det veldig bra. Veldig god språkforståelse (120) og generelle kunnskaper (115). Gjorde det ganske dårlig på hoderegning (80?), men der ble jeg så stresset av tidsaspektet at jeg falt litt ut. Jeg hadde kommentert det under testen, og de tok det med i beregningen. Derimot blåste jeg taket ut av en annen test hvor jeg skulle transkribere tall til symboler (150). Psykologen sa hen aldri hadde sett eller hørt noen gjøre det så bra før og hadde bedt teknikeren om å dobbeltsjekke resultatet. Jeg tilhørte visst 99,8-prosentilen (eller var det 98-og-noe?) på akkurat den testen. Totalt endte jeg opp med en IQ på 120. Jeg må jo være fornøyd med det, om ikke annet.

Det er særlig det sosiale samspillet som er en utfordring for meg. Jeg har store problemer med småprat og har vanskeligheter med å ta initiativ til sosial interagering. Jeg takler ikke intriger og baksnakking. Jeg har nok en mild form for ansiktsblindhet, som heller ikke hjelper i det sosiale samspillet. Også andre trekk har jeg, men de kan jeg kanskje heller ta opp en annen gang.

Men altså - ingen asperger-diagnose. Så da kan jeg ikke bruke det som noen sovepute, men må fortsette å jobbe med meg selv for å fungere sosialt. Jeg kan ikke skylde på en diagnose og så la det være med det og si at "Sånn er jeg!". Men jeg er jo likevel fortsatt meg selv, med alle mine smårare trekk. De har bare en annen forklaringsmodell. Den heter Lillesøster.

Her kan du lese en artikkel i Forskning.no. "Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med"

 

Kommentarer

  1. frk. Figenschou19. august 2020 kl. 20:29

    Men du. Sånn er du. Uavhengig av diagnose. Jeg tror det er noe av det jeg har jobbet mest med selv, at noen ting trives jeg ikke med (det meste sosiale er MAS!) og selv om det er viktig å takle sånt i jobben min, har jeg etterhvert funnet ut at om jeg skal trives med meg selv, så må jeg bare godta at
    sånn er jeg.
    Og det er ikke sånn at jeg blir gladere om jeg forsøker å ikke være sånn, når det nå en gang er sånn jeg er.

    SvarSlett
    Svar
    1. Lillesøsters dagbok19. august 2020 kl. 22:59

      Godt skrevet. Jeg blir bare sliten av å skulle gjøre meg sosial, slik jeg ofte må gjøre når jeg har mye med pasienter å gjøre. Eller hvis jeg er på fest eller noe, så funker det en stund, men så får jeg nok og trekker meg heller litt ut i periferien. Jo eldre jeg blir, jo mer "meg selv" blir jeg. Eller kanskje jeg klarer å gi mer F i hva andre tenker om meg. Og det er jo noe befriende i det. :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Not. (by Erin Hanson)

Bilde
You are not your age, Nor the size of clothes you wear, You are not a weight, Or the colour of your hair. You are not your name, Or the dimples in your cheeks, You are all the books you read, And all the words you speak, You are your croaky morning voice, And the smiles you try to hide, You're the sweetness in your laughter, And every tear you've cried, You're the songs you sing so loudly, When you know you're all alone, You're the places that you've been to, And the one that you call home, You're the things that you believe in, And the people that you love, You're the photos in your bedroom, And the future you dream of, You're made of so much beauty, But it seems that you forgot, When you decided that you were defined, By all the things you're not.
Les mer

Snart bra igjen

Jeg har vært forkjølet. Jeg ER fortsatt forkjølet. Jobbehelgen gikk i dass, og det ble sovehelg i stedet. Det ble en del timer i senga, med mye lyd fra nabosenga hvor den generøse husbonden min sov. Det var han som gavmildt overleverte smitten til meg, og han snorker mye til vanlig. Når han er forkjølet blir det av og til ekstremt. Vanlige netter drar han i saga. Disse nettene har han brukt motorsag! Jeg vurderte en stund å overnatte på sofaen nede i stua. I morgen må jeg nok tilbake på jobb, og i dag tok jeg en saliggjørende og lang dusj. Det er utrolig hvor forfriskende man kan føle seg etterpå, selv om jeg hostet opp gørr så det ljomet mellom dusjveggene og jeg faktisk ble så svimmel at jeg måtte ta en liten time-out i det jeg avsluttet dusjen. Dusjhodet ble underlig tungt og hodet mitt likeså. Det hjalp nok ikke på at jeg nesten ikke har spist noe særlig siden torsdag og har tatt av meg to kilo de siste dagene. Akkurat vekttapet er bare en bonus. Jeg har mange nok kilo å ta av.
Les mer

Bivirkninger

Denne uken fikk jeg andre dose av Pfizers koronavaksine. Jeg er definert som kritisk helsepersonell med nærkontakt av covid-pasienter. Første dose fikk jeg for tre uker siden, og merket ikke en pøkk. (Et pøkk?) Derimot fikk jeg reaksjon på andre dose, slik som det har blitt advart mot. På grunn av for lite søvn natta før, sovnet jeg foran TVen under Dagsrevyen, mett etter middagen som jeg var. Litt ut og inn av søvnen, men våknet til slutt halv elleve og valgte å se Kveldsnytt før jeg avsluttet TV-kvelden. Følte meg litt småuggen, som om jeg så smått brygget på noe. Innen jeg la meg halv to, var hender og føtter iskalde og neglene lilla, og hodet og ansiktet glovarmt. Jeg prøvde varme hendene ved å holde dem mot kinn og hals, noe som var behagelig nok, men noen varig temperaturoverføring var kul umulig. Småbryggingen kjentes nå ut som på nippet til vulkanutbudd, jeg hadde gåsehud og hodet kjentes tett og hett, og jeg hadde sitringer i overkroppen og magen. Huden var hypersensibel. Jeg
Les mer