Ferdig konkludert
Så har jeg endelig fått en konklusjon. Jeg fikk time hos psykologspesialist og vernepleier, og der gikk de gjennom grunnene til hvorfor konklusjonen ble som den ble.
Jeg har ikke aspergers syndrom.
Men de kunne helt klart se enkelte trekk som kunne gå inn under diagnosen, men trekkene var verken mange eller sterke nok til å tippe over i en diagnose. Også fordi en diagnose ikke ville ha en praktisk betydning for meg, veide altså ikke trekkene tungt nok. Jeg har jo full jobb som krever høyere utdanning og ser tilsynelatende ut til å klare meg bra i livet.
De gjennomgikk de forskjellige testene jeg hadde utført som en del av utredningen, og jeg hadde gjort det veldig bra. Veldig god språkforståelse (120) og generelle kunnskaper (115). Gjorde det ganske dårlig på hoderegning (80?), men der ble jeg så stresset av tidsaspektet at jeg falt litt ut. Jeg hadde kommentert det under testen, og de tok det med i beregningen. Derimot blåste jeg taket ut av en annen test hvor jeg skulle transkribere tall til symboler (150). Psykologen sa hen aldri hadde sett eller hørt noen gjøre det så bra før og hadde bedt teknikeren om å dobbeltsjekke resultatet. Jeg tilhørte visst 99,8-prosentilen (eller var det 98-og-noe?) på akkurat den testen. Totalt endte jeg opp med en IQ på 120. Jeg må jo være fornøyd med det, om ikke annet.
Det er særlig det sosiale samspillet som er en utfordring for meg. Jeg har store problemer med småprat og har vanskeligheter med å ta initiativ til sosial interagering. Jeg takler ikke intriger og baksnakking. Jeg har nok en mild form for ansiktsblindhet, som heller ikke hjelper i det sosiale samspillet. Også andre trekk har jeg, men de kan jeg kanskje heller ta opp en annen gang.
Men altså - ingen asperger-diagnose. Så da kan jeg ikke bruke det som noen sovepute, men må fortsette å jobbe med meg selv for å fungere sosialt. Jeg kan ikke skylde på en diagnose og så la det være med det og si at "Sånn er jeg!". Men jeg er jo likevel fortsatt meg selv, med alle mine smårare trekk. De har bare en annen forklaringsmodell. Den heter Lillesøster.
Her kan du lese en artikkel i Forskning.no. "Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med"
Men du. Sånn er du. Uavhengig av diagnose. Jeg tror det er noe av det jeg har jobbet mest med selv, at noen ting trives jeg ikke med (det meste sosiale er MAS!) og selv om det er viktig å takle sånt i jobben min, har jeg etterhvert funnet ut at om jeg skal trives med meg selv, så må jeg bare godta at
SvarSlettsånn er jeg.
Og det er ikke sånn at jeg blir gladere om jeg forsøker å ikke være sånn, når det nå en gang er sånn jeg er.
Godt skrevet. Jeg blir bare sliten av å skulle gjøre meg sosial, slik jeg ofte må gjøre når jeg har mye med pasienter å gjøre. Eller hvis jeg er på fest eller noe, så funker det en stund, men så får jeg nok og trekker meg heller litt ut i periferien. Jo eldre jeg blir, jo mer "meg selv" blir jeg. Eller kanskje jeg klarer å gi mer F i hva andre tenker om meg. Og det er jo noe befriende i det. :)
Slett