Lillesøsters dagbok

På vei til personalinngangen på jobb ble jeg gående bak en syklist som gikk klikkende foran meg på sine sykkelsko. Da vi kom til døra, holdt hun døra åpen for meg. Jeg tror bestemt det var nevrologen jeg var hos i forrige uke. Det føltes litt underlig. Lurer på om hun kjente meg igjen.

Tidligere denne uken var jeg hos nevrolog som en del av Asperger-utredningen. Jeg ble spurt ut om hvorfor jeg ba om utredning og om hvordan jeg oppfattet meg selv. Hva gjorde at jeg syntes at jeg var annerledes? Hvordan tok jeg kritikk, var jeg utagerende eller introvert, kvernet jeg på ting, sov jeg godt, hadde jeg særinteresser eller var jeg sensitiv på lukt/lys/tekstiler/lyd og slike ting. Og hvilke andre diagnoser jeg hadde. Nevrologen var smart. Da vi snakket om særinteresser, mente jeg at jeg ikke hadde så mange, men at jeg jo hadde lest Ringenes Herre en del ganger. Den hadde hun ikke lest, sa hun, men kanskje hun burde gjøre det? Og så lurte hun på hvorfor jeg syntes den var så interessant. Og dermed fikk hun meg til å snakke ivrig om dette, og dermed fikk hun se at jeg livnet til når jeg fikk snakke om noe som interesserer meg. Lurt knep! Jeg måtte også gjøre noen enkle nevrologiske tester som å lukke øynene og treffe nesen med pekefinger og gå hæl-til-tå på rett linje. Jeg be

Jeg -tror- jeg har Aspergers syndrom. Såpass mye tror jeg det at jeg ba fastlegen min om henvisning for en utredning. Etter avslag og klage på avslaget ble jeg tatt inn til vurdering og er nå midt i prosessen. Det er litt underlig. Jeg har blitt spurt om barn- og ungdom, måttet gjøre forskjellige tester (hukommelse, ordforståelse, hoderegning, generell kunnskap etc) og den siste timen hos psykolog er jeg litt usikker på hvordan jeg skal beskrive. Det gikk ihvertfall ut på om jeg hadde evnen til å sette meg inn i situasjoner. Jeg skulle beskrive hva jeg så i ei bildefortellingsbok, forklare for et romvesen hvordan man pusser tenner, lage en historie ut fra fem gjenstander på bordet og gjenfortelle en historie, stående, etter en bildeserie. Jeg måtte også forsøke å forklare hvordan det kjennes ut når jeg er glad og når jeg er sint, og hva som gir meg de følelsene. Neste time er hos nevrolog og jeg er litt usikker på hva vedkommende skal undersøke, men det blir jo spennende, det også. Jeg

Av og til synes jeg verden fortoner seg som en under middels tilfredsstillende plass å eksistere i. Ting går tilsynelatende ad undas. Menneskeheten gjør sitt beste for både å kvele jorden og sin egen eksistens. Vi har Trump med sin splittende og barnslige hersketeknikk, mer eller mindre systematisk rasisme, ekstreminstiske holdninger til både høyre og venstre og en verden som etteraper amerikanske tilstander. Vi har ekstreme mengder plastsøppel i havet, pandemi og epidemier, ekstremvær som blir verre hvert år, regnskogene minsker stadig pga. grådighet og ignorans og vi tar knekken på den ene dyrearten etter den andre. Menneskene ser ikke ut til å evne å rette opp i sine feil og verden går sin skjeve vei mot undergang. Når slike ting begynner å synke litt for godt inn mellom ørene på meg, og hverdagslivet i tillegg kan butte litt i mot, har jeg mest lyst å grave meg ned, gjemme meg bort, isolere meg og slippe å forholde meg til realitetene. La meg få leve i fred for folks idioti, enten

Jeg har startet blogg! Denne bloggen kommer til å bli min dagbok og jevnlige ventil fremover. Velkommen skal du være! 😊