Lillesøsters dagbok

Jeg har fått meg en ny hobby i høst. Den mest morsomme perioden av en ny hobby er innkjøpsperioden. Man kikker på nett, lar seg inspirere og friste og går til det ene innkjøpet etter den andre. Man må jo ha en del utstyr! Det er som å være et barn i en godtebutikk. Det ene er mer fristende enn det andre.  I sommer og høst har jeg handlet for flere tusen, og bestillinger har gått til både UK, USA, Canada og Italia - og Stavanger. Og etterhvert som jeg prøver meg frem, oppdager jeg hva jeg trenger eller ikke trenger. Og nå har jeg funnet ut at jeg trenger et sortimentskap.  Men det skal også sies at jeg har tjent mine første kroner på hobbyen også! Hele 275,- i samlet beløp har jeg dratt inn. Det blir kanskje en stund til jeg kommer i balanse i regnskapet, tror jeg. Et må-ha!

Frihelg! Og i dag har jeg satt ned narsisseløk der jeg tror at det kan bli noe av dem til våren. Ettersom vi ikke har hage, blir de satt i potter og kar på verandaen i stedet. Det funket i år, så det funker sikkert til neste år også. :)

Jeg tenker at det må være lov å være litt skuffet når min far sender melding til mannen min om at han er budt til venninnens familie til julefeiring. Og slenger på at da kan vi reise til mannens familie på vestlandet i julen, enda han har fått turnusen min og kan se at jeg jobber både lille julaftenskveld og romjulshelgen. Vi hadde ingen planer om å reise vestover, men derimot sørge for at familien kunne samles hjemme hos oss. Bror min og familien hans på østlandet hadde planer om å reise hit og feire julen. Nå er jeg veldig usikker på hvordan jula skal bli. Kanskje jeg bare skal holde koldtbord 1. juledag for alle? Jeg hadde koldtbord 2. juledag i fjor, men i år skal jeg på nattevakt den dagen, så dagen før passer bedre. Bror min og familien kommer ikke til å bo hos oss, men eventuelt hos brors svigerinne, som de pleier. Jeg får høre om hvor de har lyst å tilbringe julaftenen - hos dem eller hos oss. Så fremt ikke smittesituasjonen hindrer at de kommer hit, naturligvis. Hvis de ikke k...

Jeg sliter litt med å forme bloggen og dens innhold. I den gamle bloggen var jeg ganske åpen og skrev litt om hverdagen, mens jeg nå ønsker å være enda mer anonym enn tidligere. Og jeg savner å skrive om småplukk og dagligdagse episoder - og ikke minst fra jobben min. Jeg har beholdt den gamle twitter-kontoen og er åpen om yrket mitt der og er ganske aktiv. Jeg er også ganske aktiv på lillesøstertwitterkontoen . (Du må veldig gjerne følge meg der!) Men her ... her ble det plutselig et slags vakuum. Hva kan og vil jeg skrive her som ikke avslører hvem jeg er? Det er ikke noe særlig poeng å skrive om Asperger lenger, da jeg ikke har diagnosen. Jeg kan nevne andre pussige ting med meg, men jeg er usikker på hvordan og hvorfor. Hva vil jeg med bloggen i fremtiden? Det går seg nok til. I mellomtiden bruker jeg litt tid på å finne veien mens jeg går.

Så har jeg endelig fått en konklusjon. Jeg fikk time hos psykologspesialist og vernepleier, og der gikk de gjennom grunnene til hvorfor konklusjonen ble som den ble. Jeg har ikke aspergers syndrom. Men de kunne helt klart se enkelte trekk som kunne gå inn under diagnosen, men trekkene var verken mange eller sterke nok til å tippe over i en diagnose. Også fordi en diagnose ikke ville ha en praktisk betydning for meg, veide altså ikke trekkene tungt nok. Jeg har jo full jobb som krever høyere utdanning og ser tilsynelatende ut til å klare meg bra i livet.  De gjennomgikk de forskjellige testene jeg hadde utført som en del av utredningen, og jeg hadde gjort det veldig bra. Veldig god språkforståelse (120) og generelle kunnskaper (115). Gjorde det ganske dårlig på hoderegning (80?), men der ble jeg så stresset av tidsaspektet at jeg falt litt ut. Jeg hadde kommentert det under testen, og de tok det med i beregningen. Derimot blåste jeg taket ut av en annen test hvor jeg skulle transkr...

You are not your age, Nor the size of clothes you wear, You are not a weight, Or the colour of your hair. You are not your name, Or the dimples in your cheeks, You are all the books you read, And all the words you speak, You are your croaky morning voice, And the smiles you try to hide, You're the sweetness in your laughter, And every tear you've cried, You're the songs you sing so loudly, When you know you're all alone, You're the places that you've been to, And the one that you call home, You're the things that you believe in, And the people that you love, You're the photos in your bedroom, And the future you dream of, You're made of so much beauty, But it seems that you forgot, When you decided that you were defined, By all the things you're not.

Jeg ble lovet et svar på utredningen min rett over ferien, og det nærmer seg nå. Jeg er fryktelig spent på resultatet! Etter at jeg fikk vite at min niese ikke fikk Asperger-diagnose etter sin utredning, ble jeg veldig usikker på om jeg får samme svar. Er jeg altfor normal? Klarte jeg formidle mine særtrekk godt nok? Tar de alt jeg fortale med i betraktning eller forholder de seg mest til siste utspørring. Hvis det siste er tilfelle, er det nesten garantert at heller ikke jeg får diagnosen. Uansett hva konklusjonen blir, så er jeg fortsatt meg selv. Men det hadde vært greit å hatt en knagg å henge særtrekkene mine på. En forklaringsmodell som sa noe om hvorfor jeg er som jeg er.