Lillesøsters dagbok

Jeg har i nesten alle år syntes at høsten var en mørk og dyster tid. Joda, det er vakkert med gule og røde blader, men de faller fort av og dagene blir kortere og kortere og mørket lengre og lengre. I min del av landet lyses lite av vinteren opp av snø, så mørket kan av og til føles dobbelt. Og regn. Det regner nesten hele tiden. Så verden blir en gråbrun, mørk og våt plass hvor en snarlig jul truer med sine plikter som må gjennomføres. Stress, vått og mørkt. Men i år har høsten føltes annerledes! Den har føltes lysere uten at jeg kan forklare det. Været har vel vært som normalt, skjønt kanskje litt mildere enn vanlig. Og selv om det nå snart er desember, så føles det som vi er tidligere i høsten, for høstmørket har liksom ikke innhentet humøret og verdensoppfatningen min. Dagene er akkurat like korte som i fjor på samme tid, så jeg forstår ikke hva det er. Og det er litt deilig!

Jeg har vært forkjølet. Jeg ER fortsatt forkjølet. Jobbehelgen gikk i dass, og det ble sovehelg i stedet. Det ble en del timer i senga, med mye lyd fra nabosenga hvor den generøse husbonden min sov. Det var han som gavmildt overleverte smitten til meg, og han snorker mye til vanlig. Når han er forkjølet blir det av og til ekstremt. Vanlige netter drar han i saga. Disse nettene har han brukt motorsag! Jeg vurderte en stund å overnatte på sofaen nede i stua. I morgen må jeg nok tilbake på jobb, og i dag tok jeg en saliggjørende og lang dusj. Det er utrolig hvor forfriskende man kan føle seg etterpå, selv om jeg hostet opp gørr så det ljomet mellom dusjveggene og jeg faktisk ble så svimmel at jeg måtte ta en liten time-out i det jeg avsluttet dusjen. Dusjhodet ble underlig tungt og hodet mitt likeså. Det hjalp nok ikke på at jeg nesten ikke har spist noe særlig siden torsdag og har tatt av meg to kilo de siste dagene. Akkurat vekttapet er bare en bonus. Jeg har mange nok kilo å ta av.

 Jeg ser det ikke selv i speilet. Det må familiefotografering til for at jeg skal se hvor stor jeg har blitt. Det er på tide med livsstilsendring. Igjen!

Mannen og jeg har et evigvarende spill gående. Jeg er litt usikker på reglene, men det er noe med at den andre skal fullføre det den første begynte på, tror jeg.  Her er dagens situasjon: Jeg hadde bedt mannen kjøpe dopapir på vei hjem fra jobb. Mannen kjøpte dopapir. Mannen bar dopapir opp trappa. Mannen plasserte handleposene med dopapir på gangen rett utenfor badet. Der har de stått i over ei uke nå. Det ser ut som ansvaret med å ta dem ut av bæreposene og plassere dem på badet faller på meg. Det ser ihvertfall ikke ut til at mannen føler ansvar for å fullføre transportetappen.   Baderomsterskel kan ses øverst til venstre ...

Jeg har forelsket meg helt i ABBAs to nye låter som er frigitt. Jeg gleder meg til å høre resten av Voyage-albumet når det kommer.

Jeg drømmer mye rart når jeg sover, men det meste forsvinner som dugg for solen når jeg våkner. Men noen drømmer forblir i minnet en stund etter at jeg har våknet. Og i natt (eller formiddag, rettere sagt) hadde jeg en helt merkelig drøm - igjen. Først drømte jeg at jeg var i min fars leilighet og fant ut at nå var det trygt å klemme min farfar. Alle er vaksinerte (min mann har fått første dose), så jeg gav farfar en lang og varm klem, og mens jeg klemte ham så jeg bort på farmor som så ut som en mellomting av at hun var litt usikker på om det var så lurt og at hun også hadde lyst på en god klem. Dermed vinket jeg farmor bort til meg, og gav henne også en god klem. Begge har altså vært døde i 17 år nå, så hvor de dukker opp i dette regnestykket skjønner jeg ikke. Tematikken, derimot, skyldes min dårlige samvittighet for at jeg ikke har gitt min egen far en klem siden mars i fjor og har tenkt at nå som mannen min har fått første dose, så er det trygt igjen. Deretter drømte jeg at jeg va

Mannen og jeg var en tur innom Plantasjen for å kikke etter noen planter, og vandret intetanende rundt på uteområdet da en måke plutselig lettet fra en gruppe planter. Jeg skvatt litt, men fortsatte et par skritt videre før jeg fikk øye på måkens grunn til å bli værende; den hadde lettet fra redet sitt og tre prikkete måkekyllinger kikket lettere forvirret rundt seg. Måkemor ble nærflygende og høylydt, så vi fant fort ut at dette ikke var et værende sted og lot redet være i fred. Jeg hadde hatt lyst å ta bilde av dem, men var litt bekymret for måkemors nærvær, så jeg lot mobilen bli værende i vesken. I kassa fikk vi vite at ungene var klekket samme dag. Personalet hadde vært ute ved arbeidsstart og kikket til eggene, og fikk dermed nyheten fra oss om at klekkingen var unnagjort. Naturen, ass! Illustrasjonsfoto fra iStockphoto.com